Download Evaluering av tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg PDF

TitleEvaluering av tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg
Author
LanguageEnglish
File Size2.3 MB
Total Pages139
Table of Contents
                            Forord
1 Sammendrag
2 Innledning
	2.1 Om oppdraget
3 Bakgrunn
	3.1 Pasienter med behov for lindrende behandling
	3.2 Organisering av det lindrende behandlingstilbudet
		3.2.1 Tilbud i spesialisthelsetjenesten
		3.2.2 Tilbud i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
		3.2.3 Tilbud på tvers av kommune- og spesialisthelsetjenesten
		3.2.4 Frivilliges involvering
	3.3 Tiltak for å styrke det lindrende tjenestetilbudet
		3.3.1 Kompetanseutvikling
		3.3.2 Bruk av planer, verktøy og retningslinjer
	3.4 Brukermedvirkning
		3.4.1  Hva er viktig for brukerne?
4 SINTEFs evaluering
	4.1 Forskningsspørsmål
	4.2 Forskningsmetode
		4.2.1 Intervjuundersøkelser
		4.2.2 Spørreundersøkelser
		4.2.3 Registerdata
5 Resultater
	5.1 Pasientgrunnlag og behov for lindrende behandling
		5.1.1 Hvordan kan man inkludere flere pasientgrupper i lindrende behandling?
	5.2 Hvem er pasientene som får særskilt organisert palliasjon fra spesialisthelsetjenesten?
	5.3 Det grunnleggende, lindrende behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten
		5.3.1 God egenvurdering av kvaliteten på tilbudet i sykehus
	5.4 Det lindrende behandlingstilbudet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
		5.4.1 Tilfredsstillende tilbud, men ressursknapphet
	5.5 Særskilt organisert palliasjon – på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenesten
		5.5.1 Palliative sentre, sengeenheter og team i sykehus – høyspesialisert kompetanse og mangfoldige oppgaver
		5.5.2 Lindrende enheter og senger i sykehjem: gode erfaringer, men krever bevissthet omkring hvordan sengene utnyttes
		5.5.3 Kreftkoordinatorer: binder sammen tjenestene
	5.6 Fra aktiv behandling til lindring
		5.6.1 Planlegging og samtaler ved overgangen fra kurasjon til palliasjon
		5.6.2 Hjemmetid og hjemmedød
		5.6.3 Den vanskelige vurderingen – når er en pasient døende?
	5.7 Samhandling og kunnskapsutveksling på tvers av sektoren
		5.7.1 Erfaringer i det grunnleggende tilbudet i sykehus
		5.7.2 Erfaringer i hjemmetjenesten og sykehjem
		5.7.3 Erfaringer i det særskilt organiserte tilbudet
		5.7.4 Tverrfaglig samarbeid i ivaretakelsen av alvorlig syke og døende
		5.7.5 Tilgjengelighet til lege: fastlegene må på banen
		5.7.6  Samarbeidsavtaler og veiledning
	5.8 Kompetanse og kunnskapsutvikling
		5.8.1 Kompetansesentre for lindrende behandling
		5.8.2 Kompetanse i det grunnleggende tilbudet i sykehus
		5.8.3 Kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
		5.8.4 Kompetanse i det særskilt organiserte tjenestetilbudet
		5.8.5 Kompetansenettverk i palliasjon og kreftomsorg
	5.9  Bruk av planer og verktøy som kvalitetshevende tiltak
		5.10.1 Tiltaksplanen "Livets siste dager"
	5.10 Frivillig sektors involvering i det lindrende behandlingstilbudet
6 Diskusjon
	6.1 Flere pasienter har behov for lindrende behandling
	6.2 Mange innholdselementer skal ivaretas
	6.3 Kompetanse skaper kvalitet
7 Referanser
Blank Page
Blank Page
                        
Document Text Contents
Page 1

SINTEF Teknologi og samfunn
Avdeling Helse
2017-02-03

SINTEF A27799 - Åpen


Rapport

Evaluering av tjenestetilbudet til
personer med behov for lindrende
behandling og omsorg



Forfatter(e)
Line Melby
Anita Das, Thomas Halvorsen, Sissel Steihaug

Page 2

PROSJEKTNR
102011220


RAPPORTNR
SINTEF A27799

VERSJON
1.1

2 av 135

Page 69

PROSJEKTNR
102011220


RAPPORTNR
SINTEF A27799

VERSJON
1.1

67 av 135



jo målet vårt nådd. Og han hadde jo måtte ligge på sykehuset lenge. Da ligger du jo i en sykere verden.
Men da kunne vi få til et hjemmemiljø." (SGK26)


Et annet eksempel fra en lindrende sykehjemsenhet viser at de også legger vekt på å skape en hjemlig
atmosfære og gjøre rom for pasientens familie:


"Vi får tilbakemeldinger om at "den syke blir tatt godt hånd om (...) og vi får tilbakemeldinger om at
familiene også blir godt tatt hånd om. At de blir sett, og vi har lokale som gjør at det er god plass til familien.
At de er velkomne når som helst. Så mitt inntrykk er at tilbakemeldingene går på god omsorg og god
ivaretakelse av familie." (SSK22)


Sitatet illustrerer et tilbud, som – i alle fall fra helsepersonells perspektiv – er velfungerende. Fra et
brukerperspektiv er det betryggende å høre personalet fortelle at pasientene blir godt ivaretatt og at pårørende
er velkomne når som helst. Vi vil understreke at det er nødvendig med egne brukerundersøkelser for grundig
å undersøke pasienters og pårørendes erfaringer, men vi tror likevel at helsepersonell sitter med mye verdifull
kunnskap om hvordan brukerne av tjenestene opplever dem. Vi intervjuet også ansatte i en kommune der den
palliative sykehjemsenheten hadde blitt midlertidig nedlagt. Dette skapte vanskelige situasjoner for både
pasienter, pårørende og helsepersonell, og det innebar at hjemmetjenesten fikk et økt ansvar for denne
pasientgruppen:


"Når det gjelder de palliative plassene, så vet vi jo at det er noe vi har behov for å ha som et tilbud. Det som
har skjedd nå er at vi har hatt uverdige situasjoner. Utslitte pårørende, noen pasienter har gått ut og inn av
sykehusene. Helt forferdelig har det vært." (SGK26)


Hjemmesykepleieren fortsetter med å fortelle at de opplevde å "mangle et ledd" når den lindrende
sykehjemsenheten ble lagt ned. For ansatte i hjemmetjenesten betydde det at man måtte planlegge for
hjemmedød, og at pasientene stadig vekk ble skrevet inn og ut av sykehus. Kort sagt, ble det en lite verdig
situasjon for pasientene. Slike eksempler tydeliggjør i høyeste grad behovet for lindrende sykehjemsenheter
som en "mellomstasjon" mellom sykehuset og hjemmet.

I Handlingsprogrammet (Helsedirektoratet, 2015b) er det skissert at det kreves et visst omfang av pasienter for
å opprette lindrende enheter (anbefalt en plass per ti-femten tusen innbygger), men for mindre kommuner kan
det være aktuelt å øremerke senger til palliative pasienter. Jo mindre enhet/jo færre senger, jo mer aktualiseres
utfordringen med å opparbeide seg og vedlikeholde palliativ kompetanse. I intervjuene løftes også disse
utfordringene fram, "det å få erfaring med en pasient av gangen, det blir ikke så stor erfaring," påpeker en lege
ved en lindrende enhet, og det vil være nødvendig med et samarbeid med det palliative senteret på sykehuset,
som det bemerkes i Handlingsprogrammet. Også i større kommuner kan det være utfordrende med riktig
kompetanse blant de ansatte. Det vil også være former for flyt mellom personalet – mellom ordinære (korttids-
)avdelinger og den lindrende enheten siden avdelingene er organisert under samme tak. I en større kommune
forteller en informant om organiseringen av den lindrende sykehjemsenheten, sett i sammenheng med
organiseringen av sykehjemmet som helhet:


"Det er [det] samme personalet. Men vi har en ganske høy sykepleierfaktor, siden det er korttidsplasser, og
vi er ganske spesialiserte etterhvert. Jeg har vært med fra starten. Vi har kreftsykepleier, og så er det en
kreftsykepleier til i femti prosent stilling. Men det er ikke, på en måte, satt noe krav. Nei. Vi stiller ikke noe

Page 70

PROSJEKTNR
102011220


RAPPORTNR
SINTEF A27799

VERSJON
1.1

68 av 135



formelt krav (...). Men jeg tenker jo at kompetanse er kjempeviktig. Det at vi har hatt en meget dedikert
lege, som har vært med fra starten og opprettelsen av dette, og at jeg også har vært der med min bakgrunn
og erfaring, har vært viktig." (SSK24)


Som sitatet viser, har ikke den lindrende enheten et dedikert personale, men sykehjemmet som helhet har noe
personell med særskilt kompetanse innen kreftomsorg og dermed palliasjon. I mindre kommuner med
sykehjem med lindrende senger, kan vi tenke oss at kompetanseutfordringen er enda større. Vi kommer
nærmere inn på tjenesteutøvernes kompetanse i 5.8.

Temaet om utnyttelse av lindrende sykehjemssenger har blitt tatt opp i flere intervjuer. Vi vet at det noen
steder, eksempelvis i Oslo, har vært palliative senger som har blitt stående tomme, blant annet av økonomiske
årsaker. Andre steder er sengene til enhver tid fylt opp. Vi har ikke gått nøye inn på temaet i evalueringen,
men ser at informantene praktiserer noe forskjellige løsninger på "problemet". En sykepleier på en lindrende
sykehjemsenhet med åtte senger forteller at for tiden blir "sengene utnyttet fullt ut. Men det varierer veldig
hvor mange pasienter vi har som har behov for palliasjon". Siden kommunen ikke er så stor, er åtte senger
egentlig for mye, så når det ikke er tilstrekkelig med pasienter som har behov for lindrede behandling, kan det
komme "vanlige" sykehjemsbeboere. Dette er typisk sykehjemsbeboere med kreft. I en annen kommune
snakker man om at man har blitt strenge på å la andre pasienter få de palliative sengene. "Ting kan skje på
sykehuset, og ting kan skje hjemme", så det er nødvendig å tørre å ha ledige plasser innimellom. Dersom en
har ledige plasser, foreslår informantene at man må bli bedre til å markedsføre plassene. De kan for eksempel
benyttes til avlastningsopphold for pasienter med langtkommen kols som er en gruppe pasienter som er
hjemme i en svært dårlig helsetilstand.

Avslutningsvis i dette avsnittet tar vi med oss en kommentar fra en sykepleier knyttet til om det finnes noen
incentiver for kommunene for å etablere lindrende sykehjemsenheter. Til dette svarer informanten "nei". Hun
påpeker at kommunen vurderer at de tar seg så godt av pasientgruppen som har behov for palliasjon at "hvorfor
skal man da etablere en lindrende enhet som utløser flere krav? " I forhold til Handlingsprogrammets
anbefalinger er det færre krav til øremerkede palliative senger i sykehjem enn til en palliativ enhet. For
eksempel skal det være bedre bemanning i de palliative enhetene enn ved sykehjem med palliative senger
(Helsedirektoratet, 2015b). Det er interessant om det er slik at kommuner bevisst foretrekker å etablere
varianten med øremerkede senger heller enn palliative enheter for å spare penger, og hvilke konsekvenser dette
eventuelt får for pasientene.


Kreftkoordinatorer: binder sammen tjenestene
Under det særskilt organiserte tilbudet hører også koordinatorer for alvorlig syke og døende, inkludert
kreftkoordinatorer. Spørreundersøkelsen har vært rettet mot begge stillingsbetegnelser, men vi har bare
intervjuet kreftkoordinatorer – ikke andre typer koordinatorer. Det betyr at vi har lite detaljkunnskap om
hvordan andre koordinatorer jobber, men deres synspunkter er altså søkt inkludert gjennom invitasjon til
spørreundersøkelsen. I dette avsnittet oppsummerer vi kort funn fra intervjuene, der kreftkoordinatorene har
fortalt om sine erfaringer. Kreftkoordinatorer i kommunene er en satsning startet av Kreftforeningen i 2012.
Bakgrunnen for satsningen er at kreftpasienter i løpet av et sykdomsforløp må forholde seg til en rekke ulike
tjenesteytere, både i spesialist- og kommunal helse- og omsorgstjeneste, samt i sosial-/velferdstjenestene. For
pasientene – og deres pårørende – kan det derfor være vanskelig å skaffe seg oversikt over alle tilbud, og hvilke
rettigheter de har. I den nasjonale kreftstrategien trekkes det fram nødvendigheten av bedre koordinering av

Page 138

Schou, A., Helgesen, M. K., & Hofstad, H. (2014). Samhandlingsreformens effekt på kommunen som
helsefremmende og sykdomsforebyggende aktør. NIBR-rapport 2014: 21. Retrieved from Oslo:

Skår, Å., Juvet, L., Smedslund, G., Bahus, M. K., Pedersen, R., & Fure, B. (2014). Livets sluttfase - om å
finne passende behandlingsnivå og behandlingsintensitet for alvorlig syke og døende. Rapport fra
Kunnskapssenteret nr. 18-2014. Retrieved from Oslo:

Solbjør, M., Ljunggren, B., & Kleiven, H. H. (2014). Samarbeid mellom frivillig sektor og kommunale
tjenester på pleie-og omsorgsfeltet. En kvalitativ studie. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 10(1),
43-55.

Svendsen, S. J. (2015). ” Terminalpleie er mer av alt”-en kvalitativ studie om sykepleieres erfaringer med
terminalpleie på sykehjem. Masteroppgave. (Masteroppgave), Høskolen i Buskerud og Vestfold,
Drammen.

Syse, A., & Moshina, N. (2015). Kreftkoordinatorers rolle i samhandlingsarbeidet i kreftomsorgen i norske
kommuner. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 11(1), 49-65.

The Neuberger Comission. (2013). More care, less pathway. A review of the Liverpool Care Pathway.
Retrieved from Independent review of the Liverpool Care Pathway:

Timmermans, S., & Berg, M. (2003). The Gold Standard. The Challenge of Evidence-Based Medicine and
Standardization in Health Care Philadelphia: Temple University Press.

Timmermans, S., & Epstein, S. (2010). A world of standards but not a standard world: toward a sociology of
standards and standardization*. Annual review of Sociology, 36, 69-89.

Tingvold, L., & Romøren, T. I. (2015). Evaluering av Omsorgsplan 2015. Tjenestens innhold og fordeling.
Retrieved from http://hdl.handle.net/11250/301423

Tingvold, L., & Sogstad, M. (2012). Lindrende behandling. Erfaringsoppsummering - tilskudd til lindrende
behandling og omsorg ved livets slutt. Retrieved from Gjøvik:
http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/id/101811/Rapport%209-2012.pdf

TNS Gallup. (2015). Pasientforløp. Rapport fra kvalitativ undersøkelse. Retrieved from Oslo:
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Vestfold. (2013). Innføring av LCP i sykehjem og

hjemmetjenester i Vestfold 2011-2013. Retrieved from Sandefjord:
van der Steen, J. T., Radbruch, L., Hertogh, C. M., de Boer, M. E., Hughes, J. C., Larkin, P., . . . Firth, P.

(2013). White paper defining optimal palliative care in older people with dementia: a Delphi study
and recommendations from the European Association for Palliative Care. Palliative medicine,
0269216313493685.

Vattekar, E. O. (2015). Kreftkoordinatorsatsningen. Hovedrapport 2014. Retrieved from Oslo:
Vesterfjell, S. W. (2010). Får jeg komme på besøk til deg? Hvordan legge til rette for opplæring og

oppfølging av frivillige i en besøkstjeneste til alvorlig syke? En kvalitativ studie med utgangspunkt i
Fransiskushjelpen.

Woitha, K., Van Beek, K., Ahmed, N., Jaspers, B., Mollard, J. M., Ahmedzai, S. H., . . . Engels, Y. (2014).
Validation of quality indicators for the organization of palliative care: a modified RAND Delphi
study in seven European countries (the Europall project). Palliative medicine, 28(2), 121-129.

Zimmerman, C. (2007). Death denial: obstacle of instrument for palliative care? An analysis of clinical
literature. Sociology of Health & Illness, 29(2), 297-314. doi:10.111/j.1467-9566.2007.00495.x




http://hdl.handle.net/11250/301423
http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/id/101811/Rapport%209-2012.pdf

Page 139

Teknologi for et bedre samfunn
www.sintef.no

Similer Documents